Det finnes dager da stillheten har mer å fortelle meg enn ord. Dager da jeg ikke ønsker meg noe annet enn å være ute, midt i den norske naturen, og undre meg over skjønnheten i det som ganske enkelt er til.

Det finnes dager da jeg liker å arbeide med hendene. Hugge ved til vinteren, hente grønnsaker fra min egen kjøkkenhage, klippe gresset eller sitte ved et bål i gamle klær. Jeg liker rytmen i dette enkle livet, der årstidene får gå sin gang og ikke alt trenger å være mer enn det er.

Det finnes dager da jeg søker bevegelse. På langrennsski gjennom et vinterlandskap, på tur i fjellet eller på snowboard, der farten lar meg kjenne på en form for frihet. Og noen ganger på motorsykkelen, med veien foran meg og åpent landskap rundt meg. Jeg liker øyeblikkene der oppmerksomhet, tillit og bevegelse møtes.

Det finnes dager da jeg legger ut i verden med ryggsekken på ryggen. Uten å ha planlagt alt på forhånd, nysgjerrig på menneskene jeg vil møte, kulturene jeg vil bli kjent med, og naturen som vil vekke undring i meg. Ikke bare for å oppdage nye steder, men også for å la meg forme av det jeg møter underveis.

Det finnes dager da tankene mine kretser rundt mennesket. Rundt hva som driver oss, det som kommer til syne, og det som ligger bak. Jeg ønsker ikke bare å forstå hva et menneske gjør, men også å forsøke å forstå hvem det er, i dets egenart.

Det finnes dager da jeg lengter etter nærheten og fortroligheten med vennene mine. Etter samtaler der vi oppdaterer hverandre om livet, med rom for det som opptar oss, det som gir oss glede, og det som av og til er vanskelig. For meg betyr ikke vennskap at vi alltid må være sammen, men at vi fortsetter å være til stede i hverandres liv.

Det finnes dager da et landskap berører meg med sin estetiske skjønnhet. Og dager da jeg kjenner den samme undringen over livets eksistensielle skjønnhet: i et møte, en åpenhjertig samtale eller et øyeblikk der noe vesentlig ved et menneske kommer til syne.

Det finnes dager da jeg fordyper meg i helt andre spørsmål. I hvordan organisasjoner henger sammen, i lovverk, økonomiske strukturer og hvordan noe kan utformes på en gjennomtenkt og ansvarlig måte. Jeg liker å se sammenhenger, skape oversikt og gjøre en tanke om til noe som fungerer i praksis.

Det finnes dager da jeg er opptatt av ekthet. Motet til å våge å være åpen og ærlig, også når det gjør meg sårbar. Til ikke automatisk å velge den enkleste veien, men å være tro mot det som er ekte, både overfor meg selv og andre.

Det finnes dager da jeg blir værende lenger ved et spørsmål enn ved et svar. Da jeg søker etter det som virkelig har verdi, etter forholdet mellom frihet og ansvar, mellom det å være tro mot meg selv og samtidig bevare forbindelsen til andre. Kanskje krever ikke livet alltid en løsning, men noen ganger ganske enkelt ettertenksomhet.

Det finnes også dager da jeg strever med det lille skiltet der det bare står ett ord: å holde ut. Med det livet bringer med seg, som jeg ikke har valgt, og som jeg ikke uten videre kan forandre. Det som ikke har noen enkel løsning, men som jeg likevel må forsøke å finne en vei gjennom.

Og det finnes dager da lykken ligger i noe helt lite. I å leke med hunden min, smilet til broren min, lukten av skogen, et vennlig nikk fra en fremmed eller et uventet øyeblikk som gjør dagen spesiell. Øyeblikk som ikke krever noe av meg, annet enn at jeg legger merke til dem.

Det finnes dager da jeg ikke trenger å tenke på noe som helst. Da det er nok å være ute, kjenne vinden, ha naturen rundt meg, føle meg forbundet med alt som lever og la dagen komme som den kommer.

Jeg føler meg hjemme i roen og stillheten i det enkle livet, men like mye i friheten og farten som eventyret gir.
Kanskje fordi det gode i livet for meg ikke så mye ligger i hva jeg gjør eller hvor jeg er, men i vissheten om å høre til.
I denne enkelheten finner jeg en rikdom som ikke kan måles i det vi eier.